Jeg hatet faktisk min første yogatime.
Jeg kjenner at ironien er stor når jeg tenker tilbake på min første yogatime og innser det faktumet at jeg ble yogalærer selv.
Mange yogalærere jeg møter er tidligere dansere og liknende. Smidighet, eleganse og koreografi er noen grunner til at jeg tror yoga har falt naturlig for dem. Som yogalærer føler jeg at det kommer en viss forventning. En forventning til mange års erfaring, en oppfatning av at man er veldig fattet, rolig og kontrollert, og ikke minst at man er fasinerende myk sammenlignet med mannen i gaten. Dette er dog ikke min historie i det hele tatt. Jeg spilte håndball i mange år, noe som gjorde meg stiv som en stokk. Styrketreningen jeg drev med i mange år etter det gjorde meg heller ikke spesielt myk. Jeg må innrømme å si at noen ganger har jeg vært redd for å vise hvor stiv jeg er, kanskje folk blir skuffet hehe. I tillegg har jeg alltid vært en rastløs sjel. Trening for meg har vært en måte å få ut energi og rastløshet på. Mitt første møte med yoga ble derfor ikke veldig vellykket.
Denne bisarre opplevelsen skjedde for ca. 10 år siden, mens jeg jobbet på et treningssenter og var treningsentusiast. Jeg husker egentlig ikke helt hvordan jeg havnet på denne yogatimen, men jeg var der med en venninne, som sikkert hadde spurt om jeg ville være med. Jeg visste ingenting om yoga. Mine tanker for timen var noe som dette:
“Jeg har jo godt av å bli litt mykere.. Det blir sikkert kjedelig.. I hvert fall ikke tungt. Det er bra at jeg som jobber på treningssenteret har innsikt i timene vi tilbyr.”
Det jeg ikke visste da, men som jeg har klart å tenke meg til i ettertid, er at denne yogatimen var en ashtanga time. Ashtanga yoga er en fysisk krevende yogastil med en fast bestemt sekvens av øvelser hvor man starter med 5 solhilsner. Kort fortalt jeg overlevde IKKE disse 5 sol hilsningene. At hunden som ser ned faktisk blir en hvilestilling på lang sikt er nesten umulig å forstå første gang man gjør yoga(kan vi si oss enige om det?).
Denne stillingen, som i dag er Såå deilig, tok rett og slett livet av meg. Jeg husker jeg tenkte at denne stillingen var helt latterlig!
Hvem i alle dager ber alle i et rom stå med rumpa i været?!
Ikke søren om jeg ville være en av de med rumpa i været, hodet ned uten noen oversikt. Dette er jo ikke akkurat hverdagskost for folk som ikke gjør yoga…Det føltes og så latterlig ut.
Det gjorde vondt.
Vet ikke om det bare gjelder meg, men første gang jeg stod i hunden som ser ned var det sinnssykt tungt. Fem pust og skuldrene gråt. Jeg klarte ikke forstå at vi skulle stå i den stillingen med fem pust om gangen, ikke bare en gang. Men om og om, og om igjen… Hver gang vi skulle inn i stillingen på nytt kjente jeg irritasjonen bygge seg opp.
Stillingen i seg selv var faktisk ikke det verste. Det var pusten!
Av en eller annen merkelig grunn som jeg ikke forstod på det tidspunktet, var at vi skulle puste inn og ut av nesen. Jeg tenkte stille for meg selv, hvem i alle dager puster bare gjennom nesen? Altså still deg i en fysisk krevende stilling med hodet hengende ned, bli stående og pust inn og ut av nesen. Det var for meg umulig. Jeg var vant med håndball hvor vi peser igjennom munnen og styrketrening hvor vi lager buktrykk. Jeg hadde nok på det tidspunktet aldri pustet utelukkende igjennom nesen og i hvert fall ikke når jeg drev med noe fysisk krevende.
Jeg prøvde å være flink og puste med nesen, men jeg fikk jo ikke puste. Jeg måtte gispe etter luft gjennom munnen. Dette endte rett og slett i klaustrofobi!! Jeg har aldri hørt om noen andre som har opplevd dette men for meg så var det ikke tull altså. Jeg følte jeg ikke fikk luft og panikken kom snikende. Jeg ble så irritert og frustrert at jeg reiste meg og gikk ut knappe 10 minutter inn i timen.
Hva skjedde så? Det gikk 6 år før jeg prøvde meg på en yogatime igjen. Jeg var ganske overbevist om at dette ikke var noe for meg. Sørgelig nok bodde jeg til og med en periode på Bali (yogaens paradis) uten å gå på en eneste yogatime.
For denne oppfatning av at yoga ikke var noe for meg hadde satt seg godt. Men denne begrensende tankegangen skulle vise seg å være helt feil. For når jeg fant ut av hva yoga egentlig handler om så ble jeg hektet. Det var ingen tvil om at dette var noe jeg faktisk hadde behov for.
Les mer: Vet du hva yoga egentlig handler om?
Da jeg endelig gav yoga en sjanse til 6 år senere så hadde pipa en annen lyd. Hvorfor skal du få vite i neste blogg innlegg.
Så til alle der ute, med en dårlig yoga opplevelse eller en tro om at yoga ikke er noe for dere, I feel ya!
Men noen ganger så lager dårlige førsteinntrykk oppfatninger som ikke stemmer og tankemønstre som begrenser oss.
Det finnes veldig mange ulike yogastiler og ulike yoga instruktører der ute. Om det første møte ikke er vellykket så vil jeg virkelig anbefale at du gir det en sjanse til. Kanskje ikke med en gang, men når det føles rett. Er du ny til yoga så anbefaler jeg at du prøver flere ulike stiler og yogalærere slik at du finner den yoga formen og læreren som du liker best og passer for deg.
Yoga handler om så mye mer enn hunden som ser ned. Alle yogaopplevelser er ikke utelukkende gode, men yoga har muligheten til å gi oss alle psykiske og fysiske fordeler som vi sårt trenger. Det er hva jeg tror på.
Hvordan var ditt første møte med yoga? Jeg vil gjerne høre din historie, bruk kommentar feltet under.
Magisk hilsen Benedikte
Ikke testet yoga før? Her har du muligheten.
Gratis.
Bli med meg på en rolig, men effektiv flyt på 20 minutter.